The Queen's Gambit (2020)

 

"The Queen's Gambit" (2020) som nå er tilgjengelig på Netflix er en av de største gavene kanalen har serverte til sine kunder i disse Covid19 tider. I løpet av kun 7 episoder følger vi den henrivende utviklingen og personlig oppblomstring av en introvert og høyt begavet sjakkvidunder. En av aspektene som jeg virkelig elsker med denne serien er at historien er mulig og troverdig. Hvis man leser biografien til mange av de største mestrene i spillet, finner man at den tilsynelatende eksentriske livsbane som den fiktive Beth Harmon fører er ikke så altfor usedvanlig og klisjépreget som en vanlig tilskuere skulle tro. Serien har til og med fått rosende kritikk fra de største sjakktidskrifter og websider, akkurat på grunn av sin realisme og nøktern tilnærming til sjakkmiljøet. Den tidlige verdensmesteren Garry Kasparov stilte som rådgiver i produksjonen og mange av de stillingene som blir vist fram i løpet av de partiene man følger i serien er tatt fra virkelige historiske sjakkpartier og analysert i dybde på utallige videoer på Youtube. De finnes også flere detaljer som jeg, en hengiven og ivrig amatør i sjakk, finner uimotståelig. Måten Beth lærer sjakk, nesten som en lykkelig tilfeldighet og velkomne abstraksjon fra en foruten ganske trist og monoton barndom, og båndet som smies med en like ensom og særegen vaktmester i Beths barnehjem. Interessant å se at endelig har en regissør forstått hvordan en ekte sjakkspiller tenker og ser spillet i sitt hode: de sekvensene når Beth ligger i senga og forestiller stillingene på taket til soverommet. 

"Do you ever go over games in your head? When you're alone, I mean. Play all the way through them? - Beth Harmon

"Doesn't everybody?" - Benny Watts

Forholdet (inni)mellom sjakkspillere og til spillet selv. Og å oppfatte skjønnhet i spillets logisk renhet og kreativitet (mange har sammenlignet sjakk og musikk i denne henseende, og satt sjakkspillere og komponister i samme personlighetsklasse):

"Chess isn't always competitive. Chess can also be beautiful. It was the board I noticed first. It's an entire world of just 64 squares. I feel safe in it. I can control it. I can dominate it. And it's predictable, so if I get hurt, I only have myself to blame." - Beth Harmon 

Jeg synes det er viktig å vise at selv om serien påpeker at Beth Harmon er en naturtalent, hun må trene og øve med kollegaer over flere år for å utvikle seg og utforske hele sitt potensiell. Og at selv om hun er (tilsynelatende) den beste i sitt fag, hun er ikke uslåelig. 

Til og med detaljen at de beste amerikanske sjakkspillere lærte russisk og dyrket den russiske sjakkfilosofi er realistisk. 

Det finnes et par hakk dog. Hvis man følger serien, får man inntrykk at partiene sjelden ender i remi, noe som er akkurat det motsatt på toppsjiktet. Antall uavbrutt seire er også urealistisk, selv for verdensmestre (med noen få unntak, som Capablanca, Tal eller Magnus Carlsen). Hastigheten og flytte som de fleste partier blir spilt er også en smule urealistisk. Men man kan lett unnskylde produsentene for forsøket til å gjøre serien mer spennende for de utenforstående i spillets gangene. 

Endelig en TV-serie som forstår hva sjakk virkelig er! 

Dessuten spillet, likte også måten epoken og samfunnet blir portrettert. Estetikken er fantastisk og glamorøs, med scener som kunne lett stå alene som velkomponert postkort. Tidsånden blir fanget og fenger. Blikket til Anya-Taylor Joy (gleder meg til å se henne i Jane Austens Emma, også i 2020) forfører og bærer tilskuerne gjennom et turbulent tiår i amerikansk historie. Jeg kan ikke utelatte prestasjonen til mange av de sekundære karakterene som utfyller narrativet (Thomas Brodie-Sangster, Harry Melling, Marielle Heller, Bill Camp, for å nevne de meste minneverdige). Og jeg liker den feministiske aspekt: scenen hvor Beth blir overrasket når Life reporteren spør henne hvordan det er å vinne i et manns spill. Faktum at hun aldri hadde tenkt at kjønn er et variabel i sjakkspilling før. 

Gleder meg til å lese boken.