Vita Brevis: Floria Aemilias brev til Aurel Augustin (1996) - Jostein Gaarder

 

    Jostein Gaarders "Vita Brevis" er et verk som kom opp i mitt hode nylig som resultat av et (forholds)brudd. Husker at jeg leste den, første gangen, på portugisisk, ikke så lenge etter at det ble gitt ut, for mer enn et par tiår siden. Men det satt godt i min hukommelse. Så godt at etter fler enn 1000 bøker etterpå, det var boken som jeg tenkte på når et forhold tok slutt. Jeg var kjent med Jostein Gaarders prosa etter å ha lest "Sofies Verden" i en sen sommer da jeg var 18 år gammel. Og fra alt jeg har lest og sett fra forfatteren (ja, det har vært minst et par adaptasjoner av Gaarders bøker til det store lerret), det var "Vita Brevis" den som jeg likte best. 

    Grunnen: det er pseudo-faglig. Det er tydelig at Gaarder investerte ganske mye tid på å forberede boken.  Det har et viss Umberto Ecos stil med seg. Det er krydret med referanser fra virkelige klassiske verk (Vergil, Horats, Ciceros, i tillegg til Augustin selv). Det viser en meta-analyse av Augustins "Confessiones" sett, eller beskrevet, fra noen som var ham nærmeste. Og det er svært gjenkjennelig og personlig. Og (mellom)menneskelig. 

    I introen, Jostein Gaarder beskriver et fiktiv manuskript han har funnet i en antikvariat i Buenos Aires, og hoveddelen av boka er en oversettelse av brevene fra Floria Aemilias til Aurel Augustin (latin til norsk). Floria er Augustins elskerinne som blir referert uten navn i bok 4 av Confessiones. Og brevene er et svar til tankene som Augustin uttrykker i sitt autobiografi. Floria klandrer Augustin for å ha blitt forlatt, og argumenterer at den (sanselig, jordiske og nytelsesrike) kjærlighet som bundet de to er ikke mindre verdt, til og med i Guds åsyn, enn de (neo)platoniske intellektuelle sysler som Augustin så lidenskapelig preker og forsvarer i sine Confessiones. 

"Slik legger du ikke skjul på hvor dypt og inderlig du nå forakter Venus. Hun, Aurel, som var selve den smykkebelagte broen mellom våre to ensomme og redde sjeler." (Kap. III) 

    Det er en trist kjærlighetshistorie fra 300-tallet. En hypotetisk ventil til partiet som aldri fikk muligheten til å uttrykke seg. En skoleoppgave om teologi og kjærlighet som gikk for langt, heldigvis for alle lesers nytelse.  Til tiders minner meg litt om Epistolae mellom Abelard og Heloise, men fortalt av to steile og uforenelige fronter, hvor det er ikke plass til replikk. En tosidig monolog. Jordiske, daglige, praktiske kjærlighet versus opphevet, abstrakt og åndelig religiøs hengivenhet. Floria forsvarer at den erotiske kan også være salig.       

    Floria føler seg som en last som måtte ofres i Augustins vei mot den abstrakt. Hun pinnes av Augustins stillhet og forsøker å fylle tomrommet med brevene. Et forgjeves rop. Svært gjenkjennelig for alle som i en fei har mistet sin elsker og best venn.